Monday, March 26, 2012

Hugleiðingar í samband við Jenis av Rana, humanistiska rákið og fosturtøku

Í farnu viku mundi kjakið um fosturtøku, ella fosturdráp sum vit siga í einum kristnum høpi, veruliga blussa uppaftur. Orsøkin skyldaðist einum úttalisi hjá Jenis av Rana, í samband trygging um arbeiðskaða. 

Eitt innlegg á portalinum lýsir og siterar úttalisi og áskoðanina hjá Jenis soleiðis:

"Vit tosa ofta um nazismuna. Men fosturtøka er ikki onki øðrvísi enn nazistarnir. So bersøgin var Jenis av Rana, tingmaður fyri Miðflokkin, í Løgtinginum í dag. Løgtingið viðgjørdi eitt uppskot um trygging ímóti arbeiðsskaða.
Tað hevði Jenis av Rana onki ímóti.
Men hann fekk snarað kjakið inn á spurningin um fosturtøku og harmaðist í hvøssum vendingum, tær fosturtøkur, sum verða framdar.
- Hetta er ein lóg, sum tryggjar tað livandi barnið, men vit hava onga lóg, sum tryggjar tað ófødda barnið.
Hann samanbar fosturtøku við gomlu nazistarnar og hann skilti ikki, at menniskjan um allan heimin kundi søkka so djúpt.
Hann vildi kortini ikki hava forboð fyri fosturtøku í Føroyum, tí so fara bara tær kvinnur, sum hava ráð til tað, bara í flogfarið til Danmarkar at fáa fosturtøkuna framda.
- Hetta fer at elva til enn størri ójavna ímillum tær vælbjargaðu kvinnur, sum hava ráð at seta seg í flogarið til Danmarkar at fáa fosturtøku, og so tær, sum ikki hava ráð til tað.
- Forboð loysir ikki trupulleikan, staðfestir hann.
Ístaðin vil hann hava sosial tiltøk sett í verk, sum hjálpa teimum, sum vilja hava fosturtøku av sosialum ávum. Og nettupp sosialar orsøkir er høvuðsorsøkin til fosturtøkur.
Hann vildi tí hava samgonguna at tryggja øllum rættin lívið, sum hann málbar seg. Næstan í øllum førum er talan um sosialar trupulleikar og teir kunnu loysast við sosialum átøkum go sostatt kunnu næstan allar fosturtøkur fyribyrgjast."


Eg havi sum ein kristin, við tí bíbliluáskoðan at menniskja og mannalívið hevur absolut virði, eisini sum fostur, ongan kritik til tað sum Jenis hevur sagt her. Eg taki fult undir við teimum sum ikki eru vavd inn í hesa humanistisku-gudleysu hugsjónina av veruleikanum og sum uppfata menniskja sum ein vælskipaðan klump av universalum evnið, í einum alheimi og tilveru sum annars eru meiningsleys.
Ivaleyst eru ‘pro-life’ tilhengarir so sum Jenis og aðrar eisini fult vitandi um tann økjandi ræðuleikan sum annars stendst av hesi heimsmynd, tá gudloysa rákið einafer flytur rammurnar og byrjar at bólka onnur individir í menniskjasamfelagnum undir somu katagori, tað vil siga menniskju sum samfelagið ‘in the name of reason, science and humanity’ ikki vil rokna sum menniskju—yep hvar hava vit hoyrt tað fyrr?


Tí undraði tað meg tá onkur viðmerkari til úttalisi hjá Jenis skrivar heldur speirekandi:

“Eg helt at tá miðflokkurin ætlaði at gera eitt heim har man skuldi grøða samkynd, ljóðaði tað eitt sindur sum ein týningarlega. Eitt stað har man samlar øll tey fólkini, man ikki vil hava at ganga frítt, soleiðis at man kann grøða tey. Stuttligt at miðflokkurin tekur frástøðu frá nazismuni knappiliga.”

Tað er ótrúligt sum ein tráðar knappuliga kann verða vendur á høvdið og viðkomandi bara soleiðis kann ákæra mótpartin fyri akkurát tað sum hann ella hon sjálvur tekur undir við. Nú talan er um týningarlegur, so er tað neyvan Miðflokkurin, men heldur fleiritalið innan tí ateistiska, sekulera-humanistiska rákinum sum av eini ella aðrari orsøk, ynskir at avlíva hesi óføddu (ikki tí, ikki allir ateistar eru fyri fosturtøku).

Ein annar viðmerkari skrivar:

“Fosturtøka er ein týdningarmikil og kompleks debat fyri okkara samfelag, men slík ókonstruktiv innsløg sum hetta eiga ikki at fáa pláss í tí debattini. Tey hava onki at siga fyri Føroyar sum eitt modernað samfelag.”

Hetta er ein óhugnaligur hugburður, tí Nazi Týskland, saman við øðrum londum í teirra samtíð, við teirra hugið eftir at fyribeina hesum so kallaðu undirmenniskjum og teimum sum slett ikki vóru rokna sum menniskju, uppstóðu og mentu seg í einum modernaðum samfelag og í einari modernaðari tíð. Veit ikki heilt, hví hetta skal verða óviðkomandi fyri føroyingar og okkara oyggjar. Tvørtur ímóti sum vit skulu síggja í eini danskari grein niðanfyri, er hetta ómetaliga viðkomandi.

Inntil nú hevur einamest verði talan um mennskjafostur, men vandin og nátturan í hesi gudleysu tilgongdin vísir longu sín veruliga ham. Fólk flest eru kanska billaði inn og yvirbevíst um at eitt menniskjafostur í veruleikanum ikki er eitt menniskja ella persónur (í hvussu er upp til eitt vist).
Tíðin tykist tí verða komin at førka okkum eitt stíg víðari, tí nú er enntá prát um at drepa nýføðingar. Eisini hava hesir skoti upp møguleikan at bjóða okkara eldra ættarliði eina eitursproytu, fyri at sleppa okkum av við fíggjarligu ábyrgdina—hvat annað kann ein annars vænta av eini heimsmynd sum hyggur so niðrandi á tilveruna (men hatta koma vit til eina aðruferð)

Eg siti bara spyrjandi og hugsi, at tá slíkt kemur uppá tal, so vísir tað hvussu nútíðar vesturlendska samfelagið spakuliga førkar seg aftur til hugburðin sum var galdandi fyri 70-80 árum síðani í tátíðar modernistiska Europa.

So ræðuligt tað enn ljóðar, so er drápi av nýføðingum longu vorðin veruleiki í okkara modernaða (ikki-kristna) samfelagi, og nærum eingin brokkar seg (fyri at siga tað milt). Vit eru ov upptikin av peika fingur eftir Hitler og Heródes, og øsa okkum yvir at hesin Gud sum vit kortini ikki trúgva uppá í veruleikanum er ein psykopat—havi eg miðskilt okkurt her, ella er samfelag okkara og hugburðurin vorðin eitt sindur mótsigandi.

Niðanfyri er ein øtilig grein sum vísir tilgongdina á okkara Vesturlendsku (í hesum førum donskum) sjúkrahúsum, helt annars at humanisma (tí hetta er ikki Kristindómur) snúði seg um menniskjans besta (man skuldi trúð hetta niðanfyri var lygn):

Hver dag foretages der mere end to sene provokerede aborter på landets sygehuse. Hver tiende af dem er i live, når de bliver født - men de skal ikke leve, de skal dø.
Og det får de i nogle tilfælde lov til at gøre alene i hospitalernes skyllerum.
- Det er både forfærdeligt og grotesk, og det bør ikke finde sted, siger Olav Bjørn Petersen, ledende overlæge i Føtalmedicin ved Aarhus Universitets Hospital Skejby.
- Hele situationen omkring de sene aborter er væmmelig - både for forældrene og personalet. Men at lægge et lille levende væsen til at dø i et skyllerum skaber kun problemer, mener han.
Manglende retningslinjer
Problemet er, at der ikke er nogle retningslinjer, der kan guide landets jordemødre i, hvordan de skal håndteres disse sene aborter, som viser livstegn - i nogle minutter, timer eller i ganske sjældne tilfælde dage.
Da moren til barnet ikke ville have barnet hos sig, til det døde, måtte Solveig lægge det fra sig i skyllerummet, omgivet af blodige lagener og beskidte instrumenter. Her kunne det ligge og dø, mens jordemoderen støttede den sårbare kvinde inde på fødestuen.
Ifølge Solveig Madsen var det aldrig sket, hvis der havde været nogle retningslinjer, som gav hende mulighed for at være hos det døende barn, når moren ikke ville - også på trods af travlhed fødegangen.
Besnærende regelsæt
I Det Etiske Råd har man ikke taget stilling til, om et sæt overordnede retningslinjer - udstedt af Sundhedsstyrelsen eller Danske Regioner - er vejen frem, for at undgå disse scenarier.
- Alle kan forholde sig til, at det er svært at lægge et barn fra sig, som ligger og skriger. Det skal vi sigte mod ikke sker, siger formand i Det Etiske Råd Jacob Birkler.

Væl at merkja, skyldast hetta ikki kristnari ávirkan, at nýføðingar verða lagdir í ‘skyllerum’ at hungra seg í hel. Talan her er ikki um at verja landið í kríggj ella enntá at avrætta ein drápsmann (um ein tekur undir við slíkum). Talan er um eitt útkomi, livandi menniskja fostur; orðalagi sigur bara alt:


Da moren til barnet ikke ville have barnet hos sig, til det døde, måtte Solveig lægge det fra sig i skyllerummet, omgivet af blodige lagener og beskidte instrumenter. Her kunne det ligge og dø...


...det aldrig sket, hvis der havde været nogle retningslinjer, som gav hende mulighed for at være hos det døende barn, når moren ikke ville - også på trods af travlhed fødegangen...


Ikki bara verður barni avlíva vit at leggja tað at doyggja, tað far eisini loyvi til at doyggja einsamalt tí at ov nógv er at gera á deildini. Sjúkrasystirin sjálv tykist hava ampa av hesum, væl vitandi at hetta er eitt menniskja. Nær fóru vit frá at verða eitt etiskt samfelag til hetta?

Týðiligt, at hesin bugburður skyldast einari áskoðan, sum lítisgerð virði menniskjans og hetta er ikki ein kristin ávirkan. Aðrastaðni havi eg lisi um hetta frá einum meiri humanistiskum sjónarvinkli, sum ein vanligan nátturligan holdning í djóraheiminum, sum síðani rættvísger hugburðinum—hmm, sjálvandi um vit menniskju er í familju við tosk og makrel (sum onkrir ateistar hava sipa til) og í veruleikanum ikki eru annað enn apur úr Afrika (Dawkinsa mantra), sum Gud hjálpi mær, nú eisini lærir okkara um menniskjamoral við at eygleiða apur í djóragarðinum, so undrar tað meg slett ikki at vit førka okkum slíkar leiðir. Kanska hetta er orsøkin til at summir ateistar heldur enn fegnir vilja liva í einari kristnari allusión so at siga, alt teirra lív, enn at enda í einum slíkum samfelagsrennisteini.

Niðanfyri er tað ein sum viðgerð hugburðin hjá Alberto Giubilini og Francesca Minerva, lærd fólk sum taka undir við drápi av nýføðingum. Eg hugsi her serliga um sitatini:

"Just when you thought the religious right couldn’t get any crazier, with its personhood amendments and its attacks on contraception, here comes the academic left with an even crazier idea: after-birth abortion.
No, I didn’t make this up. “Partial-birth abortion” is a term invented by pro-lifers. But “after-birth abortion” is a term invented by two philosophers, Alberto Giubilini and Francesca Minerva. In the Journal of Medical Ethics, they propose:

[W]hen circumstances occur after birth such that they would have justified abortion, what we call after-birth abortion should be permissible. … [W]e propose to call this practice ‘after-birth abortion’, rather than ‘infanticide,’ to emphasize that the moral status of the individual killed is comparable with that of a fetus … rather than to that of a child. Therefore, we claim that killing a newborn could be ethically permissible in all the circumstances where abortion would be. Such circumstances include cases where the newborn has the potential to have an (at least) acceptable life, but the well-being of the family is at risk.

[I]n order for a harm to occur, it is necessary that someone is in the condition of experiencing that harm. If a potential person, like a fetus and a newborn, does not become an actual person, like you and us, then there is neither an actual nor a future person who can be harmed, which means that there is no harm at all. … In these cases, since non-persons have no moral rights to life, there are no reasons for banning after-birth abortions. … Indeed, however weak the interests of actual people can be, they will always trump the alleged interest of potential people to become actual ones, because this latter interest amounts to zero.

If criteria such as the costs (social, psychological, economic) for the potential parents are good enough reasons for having an abortion even when the fetus is healthy, if the moral status of the newborn is the same as that of the infant and if neither has any moral value by virtue of being a potential person, then the same reasons which justify abortion should also justify the killing of the potential person when it is at the stage of a newborn."


Tað er ivaleyst har Richard Dawkins vildi hen, tá hann í einum práti útpenslaði virðið í menniskjalívinum:


So spyrji eg, hvat bleiv av dygdum so sum moral, ábyrgd, trúfestið og sjálvuppofran? Tá menniskja bara hevur 70 ár at tveita burtur í einum meiningsleysum alheimi, so skilji eg væl hugburðin, men so sigi eg eisini Gud náði menniskja sum ‘her strevast’. 


Men heldur enn bara at loypa á hugburðin, so tykist mær so ómetaliga synd í teimum foreldrum og serstakliga mammum, sum verða drignar inn í slíkt og sita eftir við tunglyndinum, ringu samvitskuni, brotnar og einsligar.


Her kemur mær í hug orð Jesusar: 


Komi higar til Mín, øll tit, ið strevast og hava tungt at bera -- Eg skal geva tykkum hvílu! (Matteus 11: 28)